Kultur for kollegaveiledning på skoler



Slike timer ønsker vi oss!

                                                               Det komplekse læreryrket

Blant 20 av 150 mest påvirkningsdyktige punkter over hva som fremmer læring, ligger lærerens troverdighet, omfattende intervensjoner for elever med lærevansker, lærerens tydelighet, elev- lærer relasjon og klasseromsatferd. ( John Hattie, 2013- 338,339,340).  Dette viser tydelig hvilket ansvar som ligger i lærerens mandat som leder og underviser.  Det som gjør læreryrket spesielt sammenliknet med andre yrker, er at måten arbeidet utføres på i stor grad er personavhengig. Vi har alle hørt historier om gode og dårlige lærere, og det er vel bred enighet om at elevenes opplevelse av skolen i stor grad  er prisgitt hvilken lærer de får. Likevel blir det som skjer bak lukkede dører i et klasserom ofte ansett som et privat anliggende for den læreren det gjelder. Og vi vet at det er langt mer komplisert å bytte lærer enn å bytte tannlege eller matbutikk.  I Norge har lærerne lenge vært sterkt beskyttet av fagorganisasjonen, og det hevdes at “ det er umulig å sparke en lærer”. Som lærer har jeg selv opplevd mer og mindre konstruktivt og fruktbart samarbeid med andre lærere.  Jeg tror de fleste både har observert andre og blitt observert selv i situasjoner der klasseledelsen ikke har vært på sitt beste. Likevel tror jeg de færreste bruker slike hendelser på å evaluere hva som gikk galt og hva som kunne vært gjort bedre for å sikre et bedre læringsmiljø for elevene og læreren i fremtiden. Spørsmålet er om man som kollega i det hele tatt kan bidra til slik utvikling hos andre lærere, og hvordan man i så fall kan gå fram.

Få yrker har så stor kompleksitet som læreryrket. Pendelen svinger bredt mellom gode og dårlige uker, dager og timer. Det ligger et enormt stort mestringspotensiale i å klare å lede en klasse med elever på egenhånd. Når man går ut av et klasserom og føler at man har lært bort noe, og at både elevene og en selv har vært engasjert, da er det gøy å være lærer. På den annen side kan det føles helt forferdelig når man opplever at elevene tar over den ledelsen som burde vært ytt av læreren. Mange negative opplevelser i klasserommet bidrar til at man mister selvtilliten, ikke bare profesjonelt.

Selv opplevde jeg som elev på videregående å få besøk i klasserommet av sosiallærer som leste navnene på de “vanskelige” elevene høyt foran resten av klassen. Da de tre lærerne som syntes klassen var utfordrende spurte den fjerde hva han gjorde for å få ro, svarte han “ jeg roper”.  Selv kan jeg ikke huske én eneste gang han var nødt til å heve stemmen for å få ro. Det han gjorde, var å “ta rommet”. Han kom inn og startet timen med en enorm tilstedeværelse. Begynte å fortelle. Snakket tydelig, var imponerende rolig der han stod. Brukte humor. Var ekstremt kunnskapsrik. Gjorde at vi hadde lyst til å imponere ham.  Jeg mistet aldri konsentrasjonen i hans timer. Han er den beste læreren jeg noen gang har hatt.  Jeg har av og til lurt på hvorfor han svarte sine kolleger   “ jeg roper”, når det var så langt fra sannheten. I dag tror jeg at jeg forstår hvorfor. Han visste kanskje ikke selv hva det var han gjorde rett. Og hvis han visste det, ville det å forklare det være det samme som å påpeke hva kollegene hans gjorde galt. I Norge tror jeg at det er liten kultur for å påpeke andres feil. Den velkjente janteloven står sterkt i vår bevissthet. Det er like uakseptabelt som å hevde hva man selv gjør rett.

                                   Hvordan gå frem for å utvikle kompetansen hos kolleger?

Lars Quortrup har fremstilt et system for kompetanseutvikling i en organisasjon.  Systemet kan fremstilles i en tabell med fire former for viten, der det første nivået er ren kunnskap som kommer til uttrykk ved faktabasert overføring, og ingen varig endring i kompetanse. På det fjerde og mest komplekse nivået befinner kulturskifte seg. Quortrup hevder at dette nivået medfører at man endrer det grunnleggende verdisettet i organisasjonen gjennom kontinuerlig kollektiv kommunikasjon. Han bruker begrepet paradigmeskifte om denne prosessen. ( Roald 2012-110,111)

En bevisst endring fra lukkethet til åpenhet rundt hva som foregår i klasserommet er nødvendig for å oppnå et slikt kulturskifte ved en skole. For å utvikle kompetansen om klasseledelse må det være “innafor” å snakke med kolleger om hva man kan endre ved egen og andres praksis. Dette kan bidra til at det tilrettelegges bedre for læring i flere klasserom på en skole, og at forskjellene mellom lærernes praksis minskes. Det må bli lettere å innrømme at man synes det kan være vanskelig å være lærer, og lettere å kommunisere rundt forskjellige lederstiler for å finne ut hvilke lederstiler som fungerer og ikke fungerer i samme klasserom.

Nicholas Boreham sier at kompetanse må forstås som noe mer enn personlig og individuell dyktighet.  Han mener at kompetanse utvikles mellom personer som samhandler om faktiske arbeidsoppgaver. Samhandlingen kan foregå i større og mindre grupper. (Roald, 2012-111) Vi vet også at man kan oppnå større bevissthet rundt egen praksis ved å studere seg selv utenfra. Helt konkret kan ledelsen ved skolen innføre faste rutiner for systematisk selvobservasjon, observasjon av kolleger og elevevaluering av undervisningen. Innen teamet kan man over en periode bruke kartleggingsverktøy, film og observasjon. Hver teamdeltaker filmes i en undervisningstime og teamet kan gå igjennom filmen sammen og snakke om det man ser ut fra konkrete punkter. På forhånd må det klargjøres hva som er målet for aktiviteten, nemlig å bevisstgjøre lærerne på hvordan man fremstår som klasseleder. Slike tiltak er etter mitt syn å verdsette profesjonalitet høyere enn personlige preferanser i læreryrket, og vil være verdt den tiden man setter av til å gjennomføre det. Ved å innføre slike observasjonsrutiner kan man utvikle et felles verdigrunnlag ved skolen der evidensbaserte, læringsfremmende tiltak for elevene står sterkest til tross for at lærerne blir nødt til å trå ut av sin komfortsone.

Mange har stilt spørsmål ved om lærernes rettigheter er overbeskyttet i Norge sammenlignet med hvilket ansvar og makt jobben deres gir. Som Thomas Nordahl hevdet i en forelesning:

“Ingen land i verden tolererer dårlig lærerarbeid bedre enn Norge”.

Heldigvis er det bred enighet om at ledelse ikke nødvendigvis er en egenskap man blir født med. Ledelse kan læres.

Referanseliste:

Roald, Knut. 2012. Kvalitetsvurdering som organisasjonslæring.  Bergen: Fagbokforlaget.
Nordahl, Thomas. 2012. Dette vet vi om klasseledelse. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.
Hattie,John. 2013. Synlig læring - for lærere. Oslo: Cappelen Damm AS.
Bilder hentet herfra: http://www.shutterstock.com/pic.mhtml?language=en&id=141409255

KRLE- et steg tilbake for en inkluderende skole?

Det er knapt en uke siden firkløveret Erna Solberg, Siv Jensen, Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide sto trygt side om side bak et mikrofonstativ og offentliggjorde for norsk presse at kun to av dem kom til å danne regjering. De gjenværende to ville "bruke Stortinget som plattform".

Med kunngjøringen av Høyre og FRP som nye regjeringspartier og Venstre og KRF som "vaktbikkjer og samarbeidspartnere", som de selv kalte seg, slapp de også nyhetene om en rekke endringer i norsk politikk. Deriblant at Religion, Livssyn og Etikk, (RLE)- faget i skolen skulle endre navn til Kristendom, Religion, Livssyn og Etikk, KRLE. Ikke overraskende var det KRF som hadde vunnet slaget om kristendomsundervisningen. I avtalen mellom de fire partiene stod det følgende:

1. RLE faget endrer navn til KRLE (Kristendom, Religion, Livssyn og Etikk) og kravet om at faget, i tråd med kompetansemålene, skal inneholde minst 55 pst kristendom gjeninnføres. (tv2.no, hentet 7.10.2013)

Reaksjonene har stormet på sosiale medier den siste uken:
"Et skritt fram, to tilbake#55#nyregjering", " Er det 2013 eller 1613 vi lever i?#KRLE", er to av tweetene som ble publisert.

Faget, som for mange har vært et ukjært barn, har likevel hatt mange navn. Kristendomskunnskap, Kristendom og livssyn, Kristendom, Religion og Livssyn og Religion, Livssyn og Etikk. Uansett navn har faget lenge vært politisk sprengstoff. Argumentene mot fagets innhold har stort sett handlet om manglende respekt for religionsfrihet og følsomhet for det moderne multikulturelle samfunnet som Norge med tiden vil bli. Faget førte blant annet til at Norge ble dømt for brudd på menneskerettighetene i 2007 fordi forholdet mellom religionene var ubalansert og den begrensede fritaksordningen ikke fungerte i praksis. Etter dommen i den europeiske menneskerettighetsdomstolen ble faget fjernet for å sikre et åpent og inkluderende skolemiljø. RLE så dagens lys. Fokuset i det nye faget lå på balanse mellom religionene, forbud mot forkynnende undervisning og valgfrihet for kirkegang og deltakelse i religiøse begivenheter.  Så mitt spørsmål er som følger: hvilke signaler sender den nye regjeringen nå ut ved å gjenninnføre hovedvekt på kristendom i faget?

Norges demografi var lenge, og er om enn diskutabelt, homogen. Ifølge SSBs nettsider var innvandrerandelen i Norge 11% i 2012, og man kan på bakgrunn av dette tallet fremdeles argumentere for at befolkningen er relativt homogent sammensatt. I 2050 forventer man en nær dobling av andelen innvandrere til 20%. Med innvandrere menes her innvandrere og deres norskfødte barn, eller første og andregenerasjons innvandrere som er liknende begreper. (SSB.no, hentet 7.10.13)

 I Oslo ser man at noen skoler og bydeler har nesten 50 % andel innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. Mange av disse er av ikke- vestlig opprinnelse, dvs. fra land utenfor Europa, USA og Australia. ( IMDI.no, hentet 7.10.13) Om lag 77 % av befolkningen tilhører den norske kirke i følge SSBs tall fra 2012. Tallet er basert på antall medlemmer i andre trossamfunn og antall utmeldte fra den norske kirke. Om lag 8,7 % av befolkningen er medlemmer av andre trossamfunn enn den protestantisk kristne. 5,6% er ikke medlem av noe trossamfunn. (www.snl.no, hentet 7.10.13) Det tydeligste konklusjonen jeg kan trekke ut av disse tallene er at skolen har mange å ta hensyn til.

Jeg er redd for at signalene regjeringen nå sender til elever som har en annen tro eller annet livssyn enn kristendom er at denne ikke er like viktig, passer ikke like godt inn i landet vårt, som kristendommen. At kristendommens budskap er 55% viktigere enn de andre trosretningene og livssynenes. Jeg ble ikke beroliget av talsmann for KRF, Kjell Ingolf Ropstad, som  argumenterte med at han ikke kunne se faren i at norske elever fikk undervisning om "toleranse, nestekjærlighet og ydmykhet" på Tv2s program"God morgen Norge" 2.oktober 2013. Det har mange norske lærere fint klart å gjøre uten en ekstra K i fagnavnet.

I et land der integreringspolitikken stadig er et hett tema, der mange fortsatt er negative til innvandringen, der de tabloide mediene stadig spiller på denne fremmedfrykten og der mange barn av innvandrere føler seg fremmedgjort og stigmatisert av samfunnet de vokser opp i, mener jeg at det vi trenger fra skolene er toleransefremmende og faktabasert undervisning i orienteringsfagene, herunder naturfag, samfunnsfag og RLE. Disse fagenes fremste oppgave er etter min mening å fremme kunnskap om forskjellige religioner og livssyn, tydeliggjøre likheter og forskjeller mellom dem og knytte verdensreligionene, som jo stort sett har samme utspring, sammen. Lærernes oppgave er derfor først og fremst å fremme respekt for andres meninger og trosretninger, å bevisstgjøre elevene på hvilket ansvar ytringsfrihet og religionsfrihet medfører og å legge fakta til grunn for undervisningen.

I tillegg sier den nye endringen at faget skal inneholde minst 55 % kristendomsundervisning.

Mitt spørsmål er: hvem skal måle dette? Hvordan skal undervisning måles i tall? Skal lærerne stå med stoppeklokke for å måle hvor lang tid av hver time som brukes til kristendom vs. for eksempel Islam? Og hvordan skal man som lærer forsvare prioriteringen av kristendom fremfor andre religioner og etikk ovenfor foreldre og elever?  Da Kristin Halvorsen spurte Kjell Ingolf Ropstad på God Morgen Norge 2.10.13 hvordan disse 55 % skulle måles, lo han hjertelig og påstod at det selvfølgelig ikke var noen som skulle stå med stoppeklokke og måle hvor mye tid som ble brukt på kristendom. Mitt spørsmål er da: hva er poenget med å fastslå hvor stor andel av undervisningen som skal vies et spesielt tema? Det kan virke som om Hareide har vært mest opptatt av å få gjennomslag for sitt partis symbolpolitikk mens sonderingssamtalene pågikk.

Etter de senere årenes prøve- og testregime som har vært diskutert og debattert opp og ned i mente skulle man tro at politikerne selv fikk vond smak i munnen av å innføre stoppeklokkeundervisning. At man etter hendelsene i 2011 har politikerne vært opptatt av å snakke om utfordringene landet vårt har i arbeidet med å skape en felles nasjonalfølelse, et felleskap på tvers av tro og kulturelt opphav. Nå mer enn noensinne skulle vi jobbe for åpenhet og toleranse.

Hvilken signaleffekt skaper KRLE- faget med tanke på tidsånden vi har i dag?



Kilder:

www.tv.no.  http://www.tv2.no/nyheter/politisk/nytt-kristendomsfag-kan-bryte-menneskerettighetene-4130207.html hentet 7.10.13

www.SSB. no, http://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/hvor-mange-innvandrere-er-det-og-blir-det-i-norge   hentet 7.10.13)

www.imdi.no  http://www.imdi.no/no/Fakta-og-statistikk/Oslo/ hentet 7.10.13)

www.snl.no http://snl.no/religion_i_Norge (hentet 7.10.13)

Permisjonstrøbbel i skolen

Etter at man har sett en tendens til økende feriefravær i skolen, har skolebyrådet i Oslo innført nye permisjonsregler i skolen. "Vi har 190 skoledager i året, og 175 fridager. Vi har sett en tendens over flere år, spesielt i Oslo, men også i resten av landet, at mange elever søker om mye fri utover fridagene. Det var nødvendig med en innstramming, og det har ført til at vi har innskjerpet reglementet om permisjon" sier skolebyråd Torger Ødegard til Dagsavisen (dagsavisen.no,14.9.13).

Reglene påpeker at søknader som før skal behandles individuelt av rektorene på skolene. Permisjon skal normalt ikke innvilges for ferie eller andre festpregede familiebegivenheter, ei heller skal permisjon til idrettsarrangementer eller treningssamlinger komme gjennom nåløyet hos rektorene. Elever kan likevel få fri til begravelser og reise ved dødsfall i familien og konkurranser og stevner på nasjonalt og internasjonalt nivå, og rektorene er gitt mulighet for skjønnsvurdering. Men under forberedelse eller gjennomføring av kartleggingsprøver og eksamener får ikke elever fri.

Innstrammingene gikk ikke upåaktet hen og pr. 30. 09.2013 hadde fylkesmannen mottatt 180 klager på avslag om permisjoner. (P1- nyhetene 30.09.2013). Til sammenlikning kom det i 2010 kun inn fire klager.

På et foreldremøte jeg selv var med på i begynnelsen av september, argumenterte foreldre med at mange elever i Oslo har familiære røtter andre steder i landet og verden. Derfor er det hensynsløst å innføre så strenge regler nettopp i  Norges smeltedigel, som en far kalte hovedstaden. De foresatte hevdet at reglene oppfordrer til løgnaktighet og skulk fordi barna må tas ut av skolen uten å ha levert inn søknad først for å unngå avslag. Dette fører i sin tur til at barna går rundt med dårlig samvittighet fordi de har " skulket" med foreldrenes tillatelse. Flertallet av de foresatte innrømmet derfor at de fremdeles kom til å reise på langweekendopphold utenom feriene, men at barna ble meldt syke i stedenfor at de leverte søknad. Eventuelt kom noen av de foresatte til å bare dra uten å gi beskjed i det hele tatt, for å unngå å lyve.

Vi lærere har fått pålegg fra ledelsen om å registrere slikt fravær som ugyldig fravær. I ytterste konsekvens fører to ukers sammenhengende fravær, enten det er godkjent eller ugyldig, til at eleven mister retten til skoleplass ved sin skole. Dersom det er ventende elever ved den gjeldende skolen, vil familien risikere å komme tilbake fra ferie og ikke lenger ha skoleplass til barna.

Ledelsen ved min skole reagerer på all tiden de bruker på å behandle og avslå søknader. I tillegg har det nye reglementet medført sterke reaksjoner fra foreldre som ikke får innvilget permisjoner, og som ringer til skolen for å få en forklaring. Rektor sitter i lange telefonsamtaler med frustrerte foreldre, noe som er både tidkrevende og energitappende. Man trenger ikke å tenke lenge for å forestille seg andre mer presserende aktiviteter en rektor i Osloskolen har å foreta seg, enn å sitte og forklare at det ikke er undertegnedes avgjørelse å avslå søknader.

På den andre siden spiller Torger Ødegård et meget sterkt kort når han hevder at det burde være nok feriedager i året som det er, og at elevene trenger å være på skolen når det er skoledager.

Jeg har selv som lærer reagert på hvor mange som søker om permisjon utenom feriene. I tillegg forventer mange at læreren skal lage et skreddersydd undervisningsopplegg for elevene mens de er på ferie. Foreldrene er riktignok pålagt å gi elevene undervisning mens de er borte, men jeg har selv følt på ansvaret for elevenes utvikling i slike tilfeller og gitt oppgaver til familiene som reiser. En annen av utfordringene jeg ser, er at det ofte er elever med krav om særnorsk undervisning (SN), tidigere kalt norsk som andrespråk (NOA), som reiser til familien i sitt (foreldrenes) tidligere hjemland i flere uker av gangen. Jeg opplever at disse elevene gjerne er spesielt sårbare for å være borte fra undervisningen, og at det gjerne er mye som skal til for å få tatt igjen det tapte når de kommer tilbake. Det sier seg selv at de mister verdifull språkopplæring ved å reise bort fra Norge så lenge av gangen.

Først og fremst mener jeg at de nye permisjonsreglene endelig kaster ballen over til foreldrene ved å kreve engasjement og tilstedeværelse etter at kravene om prestasjoner i skolen har skutt i været, spesielt i Osloskolen, de siste 10 årene. Utallige avisoverskrifter, mailer fra Utdanningsetaten, press fra ledelsen og mange foreldre har ført til at mange lærere nå underviser for å få gode resultater på prøver. "Teaching for testing" er et velbrukt uttrykk på min arbeidsplass. Lærerne føler seg kneblet med tanke på hva man skal prioritere og hvordan undervisningen skal legges opp fordi presset om å prestere godt på prøver er så høyt. At ledelsene gjerne sammenligner hver klasses resultater med tidligere trinns resultater og sammenliknbare skolers resultater, gjør ikke forventningene mindre. Hvis 4. trinn i 2013  presterte svakere enn 2012- trinnet, ja da må det ha noe med læreren å gjøre, har jeg inntrykk av at er den gjengse oppfatning blant mange av de overnevnte. Få andre enn lærerkollegialet reflekterer over at klasser er komplekse, og ikke alltid sammenlignbare.

Permisjonsreglene uttaler klart at permisjon ikke innvilges i prøveperioder. Dette er et klart signal om at skolen og skolens aktiviteter er viktige, og at det er foreldrenes ansvar å få elevene på skolen. Med nærmere 14 ukers ferie i året synes jeg ikke dette er for mye å kreve. Men jeg er enig i at man muligens kan utøve mer skjønn, spesielt i situasjoner der en permisjon kan ha påvirkning på familiers velferd, for eksempel ved sykdom hos barn eller foresatte.

Men som en mor på foreldremøtet presterte å uttale: "det er jo ikke så viktig at barna er på skolen hver eneste dag, spesielt på de lavere trinnene, for vi foreldre klarer jo like godt å undervise barna våre hjemme som dere gjør på skolen".

" Vi har akkurat fått et nytt reglement, dette må få litt tid på seg til å gå seg til" mener skolebyråden.
 Forhåpentligvis har han rett i at dette er ramaskriket som snart stilner til ro. Da åpner det seg kanskje muligheter for mer skjønn i søknadsbehandlingen også.

Hva mener du om de nye permisjonssøknadene?