Permisjonstrøbbel i skolen

Etter at man har sett en tendens til økende feriefravær i skolen, har skolebyrådet i Oslo innført nye permisjonsregler i skolen. "Vi har 190 skoledager i året, og 175 fridager. Vi har sett en tendens over flere år, spesielt i Oslo, men også i resten av landet, at mange elever søker om mye fri utover fridagene. Det var nødvendig med en innstramming, og det har ført til at vi har innskjerpet reglementet om permisjon" sier skolebyråd Torger Ødegard til Dagsavisen (dagsavisen.no,14.9.13).

Reglene påpeker at søknader som før skal behandles individuelt av rektorene på skolene. Permisjon skal normalt ikke innvilges for ferie eller andre festpregede familiebegivenheter, ei heller skal permisjon til idrettsarrangementer eller treningssamlinger komme gjennom nåløyet hos rektorene. Elever kan likevel få fri til begravelser og reise ved dødsfall i familien og konkurranser og stevner på nasjonalt og internasjonalt nivå, og rektorene er gitt mulighet for skjønnsvurdering. Men under forberedelse eller gjennomføring av kartleggingsprøver og eksamener får ikke elever fri.

Innstrammingene gikk ikke upåaktet hen og pr. 30. 09.2013 hadde fylkesmannen mottatt 180 klager på avslag om permisjoner. (P1- nyhetene 30.09.2013). Til sammenlikning kom det i 2010 kun inn fire klager.

På et foreldremøte jeg selv var med på i begynnelsen av september, argumenterte foreldre med at mange elever i Oslo har familiære røtter andre steder i landet og verden. Derfor er det hensynsløst å innføre så strenge regler nettopp i  Norges smeltedigel, som en far kalte hovedstaden. De foresatte hevdet at reglene oppfordrer til løgnaktighet og skulk fordi barna må tas ut av skolen uten å ha levert inn søknad først for å unngå avslag. Dette fører i sin tur til at barna går rundt med dårlig samvittighet fordi de har " skulket" med foreldrenes tillatelse. Flertallet av de foresatte innrømmet derfor at de fremdeles kom til å reise på langweekendopphold utenom feriene, men at barna ble meldt syke i stedenfor at de leverte søknad. Eventuelt kom noen av de foresatte til å bare dra uten å gi beskjed i det hele tatt, for å unngå å lyve.

Vi lærere har fått pålegg fra ledelsen om å registrere slikt fravær som ugyldig fravær. I ytterste konsekvens fører to ukers sammenhengende fravær, enten det er godkjent eller ugyldig, til at eleven mister retten til skoleplass ved sin skole. Dersom det er ventende elever ved den gjeldende skolen, vil familien risikere å komme tilbake fra ferie og ikke lenger ha skoleplass til barna.

Ledelsen ved min skole reagerer på all tiden de bruker på å behandle og avslå søknader. I tillegg har det nye reglementet medført sterke reaksjoner fra foreldre som ikke får innvilget permisjoner, og som ringer til skolen for å få en forklaring. Rektor sitter i lange telefonsamtaler med frustrerte foreldre, noe som er både tidkrevende og energitappende. Man trenger ikke å tenke lenge for å forestille seg andre mer presserende aktiviteter en rektor i Osloskolen har å foreta seg, enn å sitte og forklare at det ikke er undertegnedes avgjørelse å avslå søknader.

På den andre siden spiller Torger Ødegård et meget sterkt kort når han hevder at det burde være nok feriedager i året som det er, og at elevene trenger å være på skolen når det er skoledager.

Jeg har selv som lærer reagert på hvor mange som søker om permisjon utenom feriene. I tillegg forventer mange at læreren skal lage et skreddersydd undervisningsopplegg for elevene mens de er på ferie. Foreldrene er riktignok pålagt å gi elevene undervisning mens de er borte, men jeg har selv følt på ansvaret for elevenes utvikling i slike tilfeller og gitt oppgaver til familiene som reiser. En annen av utfordringene jeg ser, er at det ofte er elever med krav om særnorsk undervisning (SN), tidigere kalt norsk som andrespråk (NOA), som reiser til familien i sitt (foreldrenes) tidligere hjemland i flere uker av gangen. Jeg opplever at disse elevene gjerne er spesielt sårbare for å være borte fra undervisningen, og at det gjerne er mye som skal til for å få tatt igjen det tapte når de kommer tilbake. Det sier seg selv at de mister verdifull språkopplæring ved å reise bort fra Norge så lenge av gangen.

Først og fremst mener jeg at de nye permisjonsreglene endelig kaster ballen over til foreldrene ved å kreve engasjement og tilstedeværelse etter at kravene om prestasjoner i skolen har skutt i været, spesielt i Osloskolen, de siste 10 årene. Utallige avisoverskrifter, mailer fra Utdanningsetaten, press fra ledelsen og mange foreldre har ført til at mange lærere nå underviser for å få gode resultater på prøver. "Teaching for testing" er et velbrukt uttrykk på min arbeidsplass. Lærerne føler seg kneblet med tanke på hva man skal prioritere og hvordan undervisningen skal legges opp fordi presset om å prestere godt på prøver er så høyt. At ledelsene gjerne sammenligner hver klasses resultater med tidligere trinns resultater og sammenliknbare skolers resultater, gjør ikke forventningene mindre. Hvis 4. trinn i 2013  presterte svakere enn 2012- trinnet, ja da må det ha noe med læreren å gjøre, har jeg inntrykk av at er den gjengse oppfatning blant mange av de overnevnte. Få andre enn lærerkollegialet reflekterer over at klasser er komplekse, og ikke alltid sammenlignbare.

Permisjonsreglene uttaler klart at permisjon ikke innvilges i prøveperioder. Dette er et klart signal om at skolen og skolens aktiviteter er viktige, og at det er foreldrenes ansvar å få elevene på skolen. Med nærmere 14 ukers ferie i året synes jeg ikke dette er for mye å kreve. Men jeg er enig i at man muligens kan utøve mer skjønn, spesielt i situasjoner der en permisjon kan ha påvirkning på familiers velferd, for eksempel ved sykdom hos barn eller foresatte.

Men som en mor på foreldremøtet presterte å uttale: "det er jo ikke så viktig at barna er på skolen hver eneste dag, spesielt på de lavere trinnene, for vi foreldre klarer jo like godt å undervise barna våre hjemme som dere gjør på skolen".

" Vi har akkurat fått et nytt reglement, dette må få litt tid på seg til å gå seg til" mener skolebyråden.
 Forhåpentligvis har han rett i at dette er ramaskriket som snart stilner til ro. Da åpner det seg kanskje muligheter for mer skjønn i søknadsbehandlingen også.

Hva mener du om de nye permisjonssøknadene?